Jan Åge møter døden på jobb hver dag: – Det er ikke verst for meg
Det blir en livsstil. Man vet aldri hva dagen vil bringe, sier gravferdskonsulent Jan Åge Rennan. Sammen med samboer Anne Lise Svendsen driver han Rissa Begravelsesbyrå. Han er stort sett tilgjengelig 24 timer i døgnet, 365 dager i året.
Jan Åge Rennan i Rissa Begravelsesbyrå har rundt 70 begravelser i året. FOTO: SIGRUN OVERLAND
Vi møter alle døden, en eller annen gang. Men hvordan kan noen orke å leve med at døden er jobben hver eneste dag?
Vi møter Jan Åge Rennan hjemme på Vangen i Rissa en mild, men bløt og vindfull februardag.
På tomta står et flott hus og en garasje med litt annerledes innhold enn det de fleste har. Joda, det står to biler der, begge mørke og den ene med et kors på taket. Men i tillegg er deler av garasjen fylt opp av hvite likkister i ulike størrelser. Begravelsesbyrået drives hjemmefra.
– Ikke synd på meg
Jan Åge sier han trives kjempegodt i jobben.
– Hvordan kan man glede seg til å gå på jobb i en slik jobb du har? Som bare handler om død?
– Å si at jeg gleder meg til å gå på jobb blir feil. Men jeg trives med å møte mennesker. Det er givende. Det er jo ikke meg det er synd på når noen dør, det er de pårørende. Når jeg møter folk i sorg er jobben min å være til nytte, hjelpe dem, sier han.
Noe han får veldig gode skussmål på at han klarer helt utmerket.
«En perfekt mann for den jobben» har vi hørt fra flere.
Mistet datter
Selv har han et avslappet forhold til døden, og han har fått føle den på kroppen. Faren døde relativt tidlig og han mistet et barn.
– Vi mista den første dattera vår i 1991. Svangerskapet var fullgått, og samboeren var på kontroll på sykehuset. Jeg husker fremdeles legens ord. Han spurte om det var lenge siden hun hadde kjent liv, og sendte ut alle legestudentene som var i rommet. Vi var så uforberedt, sier Jan Åge.
Jan Åge og Anne Lise mistet sin første datter i 1991. FOTO: PRIVAT
Hun måtte føde ei død jente.
Telefonen ringer. Flere ganger mens jeg er hjemme hos Jan Åge. En person er død. Det er mange samtaler som må tas.
– Jeg skal besøke datteren min på Vestlandet denne helgen. Flybillett er bestilt til fredag kveld. Jeg tenkte jeg skulle dra litt tidligere på dagen om jeg fikk det til. Sånn blir det ikke, nå blir det begravelse fredag i stedet, sier Jan Åge.
De få gangene han bevilger seg noen fridager i løpet av året tar han kontakt med et av de
andre begravelsesbyråene i Fosen slik at de kan ta seg av det om det kommer dødsfall.
– Det blir aldri mange feriedager sammenhengende, innrømmer han.
Fotballinteresse
Jan Åge Rennan har vært innom litt av hvert før han valgte å ta over Rissa Begravelsesbyrå.
Han er født og oppvokst på Vangen i Rissa, med foreldre, ei søster og tre brødre der han var eldst.
Faren jobbet som snekker og altmuligmann og var blant annet ansatt i kommunen. Moren jobbet som husmorvikar, og også på slakteriet på Vangen.
Det var fint å vokse opp på Vangen. Mange unger i nærområdet og mye av fritiden i barndommen ble brukt på fotball.
– Vi laget fotballmål og oppmerket bane hjemme hos Tor Langsæter, minnes Jan Åge. Banen ble oppkalt etter en person i bygda som ikke var død.
– Det skulle etter vår mening være en minnesarena. Vi skrev navnet på tverrliggeren, men da faren til Tor oppdaga det ble det balluba. Han jobbet i kommunen og ville ikke ha noe sånt på eiendommen. Tor er nå rektor på Åsly skole, sier Jan Åge.
Fotballinteressen har vært stor hele livet. Jan Åge nummer tre fra høyre i bakerste rekke. FOTO: PRIVAT
Fotball har for øvrig vært en del av fritiden til Jan Åge i mange år. Han har spilt for Rissa fra smågutt til a-lag, og vært trener for både smågutter, gutte- og jentelag.
Slakteribransjen
Etter at barne- og ungdomsskole og videregående var gjennomført startet yrkeskarrieren på Cylinderservice som maskinarbeider. Der ble han ett år før militærtjenesten.
Etter at den var unnagjort fikk han spørsmål fra en kompis om han ikke hadde lyst til å begynne som slakterimedarbeider. Det ville han, og jobb ble det.
– Jeg trivdes veldig godt på slakteriet og ble i den bransjen 32 år. Først på Stalwick på Vangen, deretter Haugamyra, og så en tur innom Nortura på Malvik, etter at det ble nedlagt på Haugamyra.
Ambulansemedarbeider
Samtidig med jobben på slakteriet jobbet han også som vikar for ambulansetjenesten i Rissa og han gjennomførte ambulanseskolen.
– Det ble mange opplevelser i ambulansejobben, på godt og vondt. Både dødsulykker på veiene og brå dødsfall på grunn av sykdom. Men, også fine opplevelser.
– Jeg var så heldig å få være med på noen transportfødsler i ambulansen sammen med jordmor Maja. Jeg husker spesielt en fødsel, jeg tror vi var kommet til Ila, da vannet gikk på hun som skulle føde, og jeg var slik plassert at jeg fikk alt fostervannet over meg. I munnen, i ansiktet og i håret. Kan vel si at jeg var rimelig kjapp til å finne dusjen da vi ankom sykehuset, sier Jan Åge.
Han ble også blitt bedt om å være fadder på en gutt som ble født i ambulansen.
– En stor ære synes jeg, sier han.
Avviklingen
Store deler av yrkeslivet har som nevnt Jan Åge vært på slakteri. Det siste året før Nortura skulle legge ned slakteriet på Haugamyra og flytte produksjonen over til Malvik, var Jan Åge fabrikksjef og ansvarlig for avviklingen. Det ble på tide å se seg om etter en ny jobb.
– Jeg søkte butikksjefjobb på Coop i Rissa og fikk den. Men så kom tilbudet om å bli
avdelingsleder på storfeslaktelinja på Malvik og jeg valgte å takke ja til den i stedet for butikkjobben.
Pendlertilværelsen ble imidlertid slitsom. Opp klokka 4.30 om morgenen for å ta ferja 5.30, og deretter kjøre til Malvik.
– Ofte ble det lange dager. Jeg visste aldri når arbeidsdagen var over. Av og til overnattet jeg på hybelen til datteren i Trondheim, forteller han.
Mistet jobben på dagen
Så ble det bestemt at Nortura skulle bygge opp et kyllingslakteri på Haugamyra.
– Jeg ble tilbudt jobb som driftssjef i det nye kyllingslakteriet og vi reiste rundt i Norge og så på ulike anlegg før slakteriet skulle starte opp, forteller Jan Åge, som gledet seg til å få jobbe på Fosen igjen. Men det skulle ikke bli som planlagt.
– Jeg satt på ferja på vi hjem fra byen en fredag, da telefonen ringte. Mandag skulle jeg begynne på Nortura på Haugamyra og starte opp det nye kyllingslakteriet. Jeg fikk beskjed om å sette meg, før jeg fikk nyheten. Nortura hadde hatt styremøte og ombestemt seg. Det ble ikke noe kyllingslakteri på Haugamyra likevel.
– Jeg fikk tilbud om å komme tilbake til Nortura på Malvik, men det orket jeg ikke. Det var rett og slett et mareritt for meg å pendle så langt hver dag, sier Jan Åge som dermed sto helt uten jobb over natta.
Ny jobb ble det imidlertid i løpet av ganske kort tid. Han startet som HMS og personalleder på LC-Production AS. Bedriften i gangavstand fra boligen. Men samtidig begynte han også 50 prosent i begravelsesbyrået.
Overtok begravelsesbyrået
– Steinar Jensen som drev begravelsesbyrået og jeg var godt kjent med hverandre og kompiser. Jeg ble med og hjalp til under en hendelse, og etter hvert ble det flere ganger.
Det var Steinars far Johan som startet med begravelsesbyrået i 1936.
– Han og Steinar hadde hele Fosen som arbeidsområde. Jeg lærte veldig mye av Steinar og har mye å takke ham for, hadde jeg ikke fått den opplæringen fra ham kunne jeg ikke drevet med dette.
Det endte med en 50 prosent fast stilling mens Steinar drev begravelsesbyrået.
Da Steinar ga seg, fikk Jan Åge tilbud om å ta over.
– Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg, innrømmer han.
– Du kommer borti mye som gravferdskonsulent, og ser mange døde mennesker i løpet av et år. Jeg måtte vite at jeg klarte å takle det. I denne jobben må man klare å legge hendelser bak seg, sier Jan Åge. Han tok over begravelsesbyrået i 2016.
I garasjen hjemme står lageret av likkister. FOTO: SIGRUN OVERLAND
Rissa Begravelsesbyrå har rundt 70 begravelser i året.
– Det er nok til å leve av, men ikke nok til å ansette noen. Det kan gå både to og tre uker uten begravelser. Da er det viktig å ta det som fridager. Ikke tenke på når neste telefon om et nytt dødsfall kommer. Noe Jan Åge mener han klarer fint.
Veldig mange overlater alt til begravelsesbyrået etter et dødsfall.
– Noen ønsker å stelle den døde selv, dersom det er et dødsfall hjemme, eller at jeg steller. Enkelte ønsker at den døde skal ha egne klær på, og noen legger ting i kista.
– Ikke verst for meg
Begravelsesbyrået har også en del oppdrag for politiet. Det være seg trafikkulykker eller selvmord, eller det kan være utenlandske mennesker som dør. Det kan være traumatiske hendelser og syn man aldri glemmer. Noen skal også kjøres til Trondheim for obduksjon.
– Jeg må skryte av både ambulansetjenesten og politiet. De gjør en fin jobb i vanskelige situasjoner, sier Jan Åge.
– Blir man litt herdet i en slik jobb?
– Nei, jeg føler ikke det. Men, man blir selvsagt mer vant til det. De aller fleste dødsfall er normale. Folk dør av alderdom. For noen er det en befrielse å slippe smerter.
Det aller verste er når små barn dør, eller når noen velger å avslutte livet selv. Et liv de ikke makter å leve lenger. Eller når det er slekt eller venner som dør.
– Selvmord er utrolig tøft for de pårørende. Brå dødsfall er alltid en større påkjenning, og spesielt når det er barn eller unge mennesker. Det er rett og slett fryktelig. Når unge dør før sine foreldre blir det feil rekkefølge. Det er ikke rettferdig. Foreldre skal ikke minste ungene sine. Men, som jeg sier, det er ikke verst for meg.
På fanget til bestemor Gunhild Fredriksen på midten av 60-tallet. FOTO: PRIVAT
Debrifing
– Rissa kommune er jo et såpass lite sted, og jeg har vokst opp her, så jeg kjenner nok 90-95 prosent av dem som dør, eller jeg kjenner de pårørende.
Han har også hatt begravelser for slektninger.
– Det er tøft. Men jeg prøver så godt jeg kan og gjøre det jeg skal.
– Politi og ambulanse jobber i team og har debrifing når det skjer traumatiske hendelser. Du er alene, hvem snakker du med?
– Jeg snakker med preparantene som jobber på obduksjon på St. Olavs hospital, Frank Hoff, Roar Skjervø og Preben Hoff, sier Jan Åge.
Pensjonisttilværelsen
Jan Åge har ingen tanker om å slutte i jobben på mange år enda. Hvert fall ikke som 62-åring. Selv om det betyr at det også framover blir lite med planlagte ferier.
– Heldigvis har samboeren flyskrekk så det er ikke mas om sydenturer, smiler Jan Åge.
Jan Åge og samboer Anne Lise i 1989 FOTO: PRIVAT
Han sier han ikke drømmer om å oppleve verden.
– Men, hvis vi er så heldige å få være friske, kan jeg nok tenke meg å reise litt når jeg blir pensjonist. Rundreise i bobil kanskje, det kunne vært noe.
Etter døden
– Hva tenker du om hva som skjer etter døden?
– Jeg er kristen i den forstand at jeg er døpt og konfirmert. Jeg tror på livet her og nå, så får vi se hva som skjer etterpå, sier Jan Åge.
– Noe jeg har tenkt på mange ganger, når jeg steller de døde og før jeg legger likkledet over ansiktet til den døde i kista, er at jeg er den absolutt siste personen som noen gang ser dette menneske. Det er rart, sier Jan Åge Rennan.
PUBLISERT:
21 FEBRUAR 2019 20:30
Sigrun H. Overland
958 31 399
sigrun.overland@fosna-folket.no